Hvordan ville det norske samfunnet sett ut uten alle de frivillige som hver dag gjør en innsats for sine medmennesker? I Nye Drammen kommune blomstrer heldigvis den viktige frivillighetskraften. Vi har møtt mennesker som gir av sin egen tid, og får masse igjen for det – bare ikke penger.

I slutten av august ble spelet Den Gode Hensigt spilt for åttende gang på bryggekanten i Svelvik. Med himmelen som tak trakk de nok en gang nesten 1500 publikummere til begivenheten. Uten det frivillige arbeidet hadde aldri det historiske musikalspelet eksistert.  Christin Grilstad Prøis forteller om den spede starten  i 2011.

Det var mye uro i Svelvik. Den lille, vakre byen slet med store økonomiske utfordringer, konflikter rundt skolenedleggelser og misnøye blant mange. Men det var da. Nå har optimismen og stoltheten kommet tilbake til Svelvik, og Grilstad Prøis er utrolig stolt og imponert over det sambygdingene har fått til med Den Gode Hensigt.

Kristin Grilstad Prøis på tribunen foran scenen på Den Gode Hensigt i Svelvik.
BILDE: Kristin Grilstad Prøis dagen før premieren på Den Gode Hensigt i Svelvik.

- Jeg var spent på mottakelsen, men det var nok et helt perfekt tidspunkt å sette i gang dette, sier hun og mimrer tilbake til oppstartsmøtet for spelet. Det strømmet på med folk. Grilstad Prøis tror det var mange som trengte noe å tro på, noe de kunne være en del av og være stolte av.

- Nå har vi så mange som legger ned en stor frivillig innsats. Tenk at det er sånn!

Grilstad Prøis er idéskaper, manusforfatter og kunstnerisk leder. Den Gode Hensigt var hennes hjertebarn og hennes drøm, men hun hadde aldri trodd at drømmen skulle bli så stor, så virkelig og så mye mer enn bare et spel. Dette har skapt et unikt samhold blant mange i Svelvik og blitt et felles holdepunkt.

- Jeg tror Svelvik har blitt et bedre sted å bo, sier hun og smiler med hele ansiktet.

Flere hundre i sving

«Formålet til foreningen er å bidra til et levende Svelvik gjennom historiske, tradisjonelle og nyskapende arrangementer. Dernest å skape gode møteplasser inspirert av dugnadsånd, fellesskap og entusiasme for den flotte byen vår» står det på nettsiden til Den Gode Hensigt.

I tillegg til spelet arrangerer foreningen også årlig julemarked og byvandringer, og en gruppe jobber med historiske Svelvik.  Gjennom året jobber til sammen flere hundre mennesker med oppsetningen av Den Gode Hensigt.

 

I ukene før og under spelet er minst 150 mennesker i aksjon. Det er arbeid med kostymer, kulisser, rekvisitter, billetter, sminke, mat, lyd og lys og mye, mye mer. 

Torill Oddli har vært med som frivillig i alle årene med Den Gode Hensigt. Det første året tegnet og laget hun og hennes seks sykyndige venninner 85 tidsriktige kostymer som var typiske for begynnelsen av 1800-tallet.

- Dette betyr så mye. Det er så givende. Og se hva dette har gjort med spiriten i hele kommunen. Det er så mye god vilje, sier Oddli, som leder sygruppa.

Hun deler Grilstad Prøis’ oppfatning om at samholdet og den enorme viljen til å gjennomføre musikalspelet år etter år har vært en samlende kraft for hele kommunen. Om ikke spelet alene har vært årsaken til forvandlingen, så opplever hun at det har vært et viktig element i snuoperasjonen. Grilstad Prøis merker en velvillighet, positivitet og stå-på-vilje hun ikke trodde fantes. 

- Det er utrolig hva man kan utrette sammen. Det er så gøy. Det er nesten som en storfamilie. Vi gleder oss i fellesskap, river oss i håret i fellesskap og blir slitne i fellesskap, sier hun.

Bærebjelke

Norge er verdensledende på frivillig arbeid, og en landsomfattende spørreundersøkelse viser at to av tre har deltatt i frivillig arbeid det siste året. Det er frivillige som maler gjerder, er fotballtrenere, turvenner, besøksvenner, flyktningguider, vasker drakter, lager kulisser og sjauer på festivaler, for å nevne noe. Frivillighetens verdiskaping blir stående som bærebjelke i den norske hverdagen og i det norske samfunnet.

Steker til bøtta er tom

På Gulskogen bo- og servicesenter sprer det seg hver tirsdag en deilig vaffelduft ut i alle luftekanaler i bygget. Stolene rundt bordene i kafeen fylles opp lenge før vaffelfatene er ferdig fylt opp. Hver uke kommer en gjeng damer for å steke vafler til alle som bor der. Når magasinet Nye Drammen 2020 er på besøk, er det Gerd Andreassen, Bjørg Ølstad og Adna Vollbekk som er vaffelstekerne.

Sistnevnte er 90 år gammel og har stilt opp så å si ukentlig i 20 år. Hun synes det er hyggelig å kunne bidra for å glede beboerne og gi dem et hyggelig møtepunkt og avbrekk i hverdagen.

Tre voksne damer vider frem brett med nystekte vafler på Gulskogen bo- og servicesenter.
BILDE: Gerd Andreassen (f.v), Adna Vollbekk og Bjørg Ølstad er faste vaffelstekere.

- Det er så koselig å komme hit, sier hun og smetter lett til fots rundt bordet med en nystekt vaffel med syltetøy til en av beboerne.

- Det er hyggelig å kunne gjøre noe for andre, tilføyer Gerd Andreassen. Gjennom frivilligheten møter hun så mange fine og hyggelige mennesker. Hun innrømmer at hun nok ikke er så flink til å si nei, men at det egentlig er fint. Derfor er hun både turvenn, frivillig for både unge og eldre, i tillegg til å være vaffelsteker på Gulskogen bo- og servicesenter.  

Utgjør en forskjell

Alle som jobber som frivillige, utgjør en forskjell, i større eller mindre grad. Mange gjør det for at egne barn og deres venner skal ha en fritidsaktivitet å gå til, noen for å bygge nettverk, noen gjør det for å være en del av et større fellesskap og føle et samhold, mens andre gjør det for å føle seg nyttig og få en opplevelse av at livet fylles med noe meningsfylt. Uansett grunn har alle former for frivillig arbeid en verdi.

Frivillighet i arv

Frivillighetsarbeid spenner fra lokal innsats i bydelene til den nasjonale dugnaden Giske Vik og 100.000 andre i Norge gjør hvert år. TV-aksjonen er blitt gjennomført i Norge hvert år siden 1974, og dette er verdens største innsamlingsaksjon målt ut fra innbyggertall.

For Giske Vik startet det med at pappaen hennes var litt for travelt opptatt, så hun tilbød seg å bidra litt ekstra under TV-aksjonen for fem år siden. Hun tok over rodelederansvaret for de 35 rodene i Skoger. Pappa Jakob hadde da vært rodeleder i bydelen i ti år, og hun hadde selv gått med bøsse i mange år. I år hadde Giske ansvaret i bydelen hun vokste opp i, for femte året på rad.

Giske Vik hjemme i stua og planlegger tv-aksjonen.
BILDE: Giske Vik tok over rodelederansvaret i Skoger bydel etter sin far.

- Dette er en utrolig fin måte å kunne bidra på. Det å få lov til å være med på noe stort nasjonalt, og samtidig utøve det i nabolaget, liker jeg godt. Og her kan de aller fleste bidra med det de ønsker. Enten det er i form av midler eller ved å være bøssebærer, sier Giske, som for tiden er i mammapermisjon.

Hun har på seg en oransje T-skjorte med TV-aksjonens budskap «Mindre alene sammen». I år gikk pengene til Kirkens Bymisjon, og deres arbeid for å skape et varmere og mer inkluderende samfunn. Bare i Nye Drammen kommune var det rundt 1500 personer som var bøssebærere.

142.000 årsverk

Nøyaktig hvor mange timer som legges ned av frivillig arbeid i Nye Drammen kommune, eller totalt sett i Norge, er vanskelig å gi et eksakt svar på. Men en ny rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har kartlagt frivilligheten på landsbasis. I 2017 ble det utført 242 millioner timer med frivillig arbeid i Norge. Dette tilsvarer mer enn 142.000 årsverk, noe som gjør frivilligheten til et betydelig virksomhetsområde i Norge. Til sammenligning utgjør industrien 213.000 årsverk og transportnæringen 113.000 årsverk betalt arbeid, ifølge SSB. Ut av disse tallene, og gitt at Nye Drammen kommune ligger på landsgjennomsnittet, utgjør den frivillige innsatsen gjennom lag og foreninger omtrent 2800 årsverk og 1,4 milliarder kroner i året.

Fortsatte da sønnen sluttet

Budskapet til årets TV-aksjon er treffende også i et frivillighetsperspektiv. Det som går igjen hos alle vi har møtt i arbeidet med denne reportasjen, er viktigheten av samhold, fellesskap og det å oppnå noe sammen. Frivilligheten fører mennesker sammen. Man er mindre alene, man er sammen. Akkurat som i Nedre Eiker barne- og ungdomsteater.

Sturla Rooth kom inn i teatergruppa da sønnen Marcus startet i 2006. Han startet forsiktig det første året med å lage kulisser. I og med at han både er kreativ og altmuligmann, ballet det på seg. I dag sitter han i styret og er produsent når teatergruppa setter opp forestillinger, selv om sønnen nå er ute av teatergruppa og har tatt steget videre for å studere musikalteater.

- Dette er et veldrevet teater drevet av foreldre, sier kunstnerisk ansvarlig Robert Piros. Fra å være en bitteliten teatergruppe med små oppsetninger, har Nedre Eiker barne- og ungdomsteater vokst seg større og større. Mye takket være all den frivillige innsatsen som legges ned, men også på grunn av Robert Piros. Han honoreres for å lede det kunstneriske arbeidet og har en tydelig visjon om at spillegleden skal stå i fokus.

Gruppa har rundt 70 medlemmer og nesten 150 på venteliste for å komme med. Piros mener at nøkkelen til suksessen for teatergruppa er at de voksne skaper noe sammen med barna. Man skaper en teaterverden og et univers der voksne og unge vet at de er gjensidig avhengig av hverandre. Samholdet, fellesskapet og miljøet gjør at alle føler seg viktige og verdsatt.

Nedre Eiker barne- og ungdomsteater viser Skjønnheten og udyret
BILDE: Nedre Eiker barne- og ungdomsteater viste Skjønnheten og udyret i 2018. En av mange store forestillinger teatergruppen har klart å produsere.

Enorm energi

Etter å ha studert og blitt inspirert av kulisser, kostymer og effekter fra de store oppsetningene i London og New York, gikk foreldregruppa i gang med stort pågangsmot og massevis av optimisme i 2010. Lista ble lagt høyt.

- Mange mente jo det var helt galskap å sette opp full forestilling av Løvenes konge. Men det skapte en enorm energi og enda større engasjement etter hvert som alle så hva vi klarte skape, sier Sturla Rooth.

Han beskriver levende hvordan de lagde sjiraffer som var flere meter høye og en elefant i full størrelse. Suksessen gjorde at de måtte sette opp ekstraforestillinger.

- Og det er dette vi prøver å gjenskape hvert år. Uforglemmelige øyeblikk som skapes både for de på scenen, for de som jobber frivillig og for publikum, sier Rooth.

Han forteller videre om grunnene til at han legger ned time etter time for barne- og ungdomsteateret:

- Vi hadde en sjenert kar som omtrent ikke hadde sagt et ord på scenen i to år, og plutselig ønsket han seg en fremtredende rolle i Peter Pan. Han fikk muligheten, og en dag hørte vi han synge sin sang med den vakreste «sølvgutt»-stemmen. Etter denne åpenbaringen vokste selvtilliten til gutten i rekordfart, og i dag er han en av de mest sentrale i teatergruppa, sier Rooth og fortsetter:

- Å være med på å gi barn og unge i en krevende alder en arena der de kan utvikle seg og vise hva de kan, er stort. Det gir mye mening, og man føler at man gjør noe viktig for både den enkelte og lokalsamfunnet. Det er jo ikke nødvendigvis alle som skal bli gode i fotball og bandy.

Ingen aldersgrense

Frivilligheten er fargeblind og kjenner ingen aldersgrenser. Hvilken bakgrunn du har, hvilken Gud du tror på eller hvor gammel du er, spiller ingen rolle når det gjelder frivillighetsarbeid. Her er det rom og plass for alle. Det er den indre motivasjonen og lysten til å gjøre noe for andre som teller.

Frivillighet bygger broer Gjennom tidene har religiøse fellesskap vært viktige  for menneskers identitet og for å skape en trygg ramme i livet for mange. Den sosiale innsatsen i menigheter og tros- og livssynsorganisasjoner utgjør fortsatt en viktig del av frivilligheten i Norge. I Drammensregionen er vi privilegert med en stor bredde av tros- og livssynssamfunn. Drammen og omegn tro- og livsynsforum (DOTL) er en møteplass og en organisasjon som bruker samvær og dialog for å bygge viktige broer mellom ulike mennesker og miljø.

 

Frivillige på Caritas som sitter rundt bordet og strikker.
BILDE: Frivillige og besøkende ved Caritas som møtes for å strikke og prate norsk.

DOTL ønsker å bidra til et samfunn hvor alle kan leve sammen i fred, med forståelse og respekt for hverandre. Én av medlemsorganisasjonene er den katolske menigheten St. Laurentius. Akkurat som den norske kirken har sine hjelpeorganisasjoner, har også den katolske kirken sin hjelpeorganisasjon, Caritas.

Arbeidet som gjøres her er frivillig, og det er mangfoldig, på tvers kulturer, religioner og bakgrunn. - Vi kunne ikke drevet uten de frivillige, sier Trond Aaring.

Han leder Caritas i Drammen på frivillig basis og sitter i styret til DOTL. Hos Caritas holder frivillige norskkurs, de gir et tilbud til mennesker med rusproblemer, de har uformelle samtalekvelder, selvhjelpsgrupper spesielt beregnet på arbeidsliv og skole/familie, og de har trafikkopplæring – for å nevne noe.

Frivillighet og folkehelse

I mye av frivillighetsarbeidet ligger det også god folkehelse. Et strålende eksempel på akkurat dét er vedgjengen, en gjeng godt voksne karer som har holdt det gående i snart 30 år. Så å si hver tirsdag klokka 09.00 møtes de på Drammen kommunes virksomhet på Gilhus bruk, for å kappe, hugge, pakke og stable ved. Og selvsagt være sosiale.

Vi er på besøk en formiddag i september. Klokka er litt over ni, og sola jobber med å gjøre seg synlig gjennom det lave skydekket. Ti voksne menn er godt i gang med dagens arbeidsøkt. Svære tømmerstokker ligger i en stor haug. Walter Østberg (80) står oppå en tømmerstokk. Han er ikledd verneutstyr og deler opp stokker med motorsag. Ikke langt unna står Karl Martin Østbøll (76) og Arve Landmark (74) med hørselvern og jobber på en vedkløyver.

På den andre siden av tømmerstokkene står de syv andre med hver sin øks og kapper veden i mindre biter.

- På en god dag produserer vi 100 sekker ved, forteller Østbøll, som er leder i styret i vedgjengen.

Snittet ligger på rundt 80 sekker á 60 liter. Og snittet på karene som gjør jobben, er 78 år. Eldstemann denne tirsdagen er Sigurd Mølmen på 89 år. Han svinger øksa gang etter gang. Haugene med ved vokser seg stadig oppover rundt hoggestabben.

 

På spørsmål om hvorfor de møtes for å jobbe og slite tirsdag etter tirsdag, svarer de unisont: Det sosiale, miljøet, samholdet og det å føle at man gjør noe nyttig for andre. Og så er det jo god trening.

Vedgjengen ble startet i 1990 på initiativ av Jens Haugfoss, med formål å hjelpe vanskeligstilte med ved til boligoppvarming. Råmaterialet er trær som hugges i Drammen kommunes parker og skoger og fraktes til Gilhus. Etter at tømmeret har kommet til Gilhus bruk gjøres alt på frivillig basis. Der blir tømmeret kappet, kløyvet og pakket for tørking, før vedsekkene kjøres ut.

- Vi deler ut 1500-2000 sekker i året, forteller Walter Østberg. Når minusgradene kommer snikende, pakker vedgjengen bilen full og leverer tørr ved til mennesker med litt ekstra behov for hjelp i hverdagen. Et samarbeid med kommunens sosiale virksomhet gjør at de rette menneskene får nettopp denne hjelpen.

 

En børs fri for penger

Det kan være vanskelig å finne ut hvordan man skal bruke og gi av sin kompetanse, engasjementet og tid til andre. Men hva kan skje hvis man inviterer frivillighetens organisasjoner, samfunnsengasjerte bedrifter og offentlige virksomheter til en felles møteplass? Jo, frivilligbørs! Svelvik kommune startet med frivilligbørs i 2014.

I fjor kom Drammen etter, og 21. november i år ble børs nummer to gjennomført. Frivilligbørs er først og fremst en møteplass der hensikten er å bidra til mer og bedre samarbeid på tvers av tradisjonelle sektorgrenser. Når vi møtes ansikt til ansikt, kan vi lettere utveksle ønsker og ideer til samarbeid. Samarbeid som for eksempel kan handle om å dele kompetanse, praktisk hjelp, underholdning, utstyr eller lokaler. Valutaen er ikke penger, men tid, arbeidsinnsats, kompetanse og engasjement.

Det viktige fellesskapet

Én ting er det man kan regne seg fram til i kroner og øre, men det er andre viktige gevinster å hente i det frivillige arbeidet. Frivillighet gir muligheter for aktivitet og deltagelse i samfunnslivet og gjør at mange føler seg nyttige og at de utgjør er forskjell. Frivilligheten har en stor verdi for enkeltmennesket - både for dem som engasjerer seg som frivillig og for dem som får hjelp – og ikke minst har det altså en enorm verdi for samfunnet.

Sosialt og gøy

Idretten er den største aktøren i frivillighetslivet. Idrettsklubbene i Svelvik, Drammen og Nedre Eiker er basert på frivillighet med innsats hovedsakelig fra foreldre. Men det er alltid noen personer som gjør det uvurderlige ekstra. Som jobber de timene når de andre har gått hjem, eller kommer de timene før og sørger for at alt er på stell før resten er på plass. Lisbeth Løwe Olsen og Øyvind Landseth er to av den sorten. De har henholdsvis 15 og 12 års frivillighetshistorie for Åssiden IF.

 

Lisbeth Løwe Olsen og Øyvind Landseth er frivillige i Åssiden IF, her er de på banen på Åssiden.
BILDE: Lisbeth Løwe Olsen og Øyvind Landseth har jobbet frivillig for Åssiden IF i en årrekke. Som mange andre er de utrolig viktige for å holde hjulene i gang i idretten.

Mens Lisbeth har sørget for drift av kiosken i alle år og jobbet på det aller meste av arrangementer, har Øyvind vært trener, banemester og materialforvalter. De har for lengst kommet ut av tellingen på hvor mange timer de har jobbet for klubben. Lisbeth har tre barn som alle spiller fotball.

- Alle i familien var på banen hele tiden, så for å se dem måtte jeg også være her, smiler hun og ser ut på den grønne banen på Åssiden. Lisbeth er ansvarlig for alt av innkjøp og for å sette opp vaktlister til kiosken. Hun roser fotballforeldre som stiller opp. Både Lisbeth og Øyvind liker tanken på å gi noe tilbake til klubben som har gitt dem og barna deres så mye glede.

- Det er kjempebra at ungene har noe å gå til, sier Øyvind.

Også han har tre barn som har spilt og spiller fotball i Åssiden. Det gleder et ekte Åssiden-hjerte å se aktiviteten på banen. Å gi de unge et tilbud er verdt all jobben.  

Den viktige bærebjelken

- Det sies at det norske samfunnet hviler på tre bein – det offentlige, det private og det frivillige. Det siste beinet er i så fall sprekt, for det er mye idrett i det, sier Øyvind Thorsen, som er utdannet sosiolog og jobber som organisasjonssjef i Buskerud idrettskrets.

Han mener at noe av det unike ved den norske idrettsmodellen, noe av det som skiller Norge fra andre land, er at vi fortsatt har en demokratisk og medlemsbasert organisasjon. - Norges idrettsforbund er dypest sett en forening av foreninger. Foreninger som i all hovedsak driftes av frivillige. Slik sett er frivilligheten idrettens grunnstoff, dens DNA, sier Thorsen.

Men han er litt bekymret for dette arvestoffet. For det er i endring. Han forteller at det i dag er en mindre andel som gjør et svært stort antall timer frivillig innsats i idrettslagene, og det har blitt vanskeligere å finne personer som vil påta seg de «tunge» vervene.

- Nå er det lettere å rekruttere frivillige til å påta seg avgrensede, konkrete oppgaver. Bildet minner mye om det som i sin tid var et hovedfunn i Tvedt-rapporten» om ståa i Norsk Toppidrett: Frivilligheten hviler på få, men brede skuldre.

- Og utfordringen blir derfor den samme: Hvordan skal vi sørge for å gjøre dem flere, disse ildsjelene som ikke høster medaljer og individuell anerkjennelse, men som gir sin tid til lokalsamfunnet? spør Thorsen og fortsetter:

- For de aller største ildsjelene, hedersmenn og -kvinner som har virket over mange år, synes det heldigvis som om det frivillige arbeidet de legger ned er sin egen belønning. Folk er jo gjerne frivillige fordi det gir dem noe.

Samskaping

Det frivillige organisasjonslivet anses også som et middel for å løse viktige samfunnsutfordringer, eksempelvis knyttet til integrering og demokratiopplæring. - I dette ligger det også et dilemma. Det offentlige kan falle for fristelsen til å tenke instrumentelt, benytte seg av frivilligheten som et verktøy og komme med bestillinger. Da gjør de lurt i å minne seg selv om dette utsagnet fra Frivillighet Norge: «Det frivillige lever av lyst og dør av tvang», sier Thorsen (lille bildet), og fortsetter:

- Samskaping er blitt det nye moteordet i Kommune-Norge, men god samskaping fordrer at frivilligheten får eie sine egne initiativ. Idrettslag er på sitt beste når de leverer noe de selv ønsker å levere til sitt nærmiljø, når de får være noe mer enn en tjenesteleverandør.

Han mener at de ulike frivillige initiativene som kommer fra grasrota er noe av det viktigste limet i samfunnet. Kort og godt noe av det som gjør «oss til oss».

- Lykkes vi i å skape gode lokalsamfunn, lykkes vi i å skape et godt storsamfunn.

Siste saker