Elisabeth Enger har vært rådmann i en liten, en mellomstor og en stor kommune. Nå leder hun arbeidet med å slå sammen en liten, en mellomstor og en stor kommune. Den tidligere jernbane-direktøren må bruke all erfaringen hun har fra sine tidligere jobber når hun skal sørge for at Nye Drammen kommune er på rett spor allerede ved etableringen 1. januar 2020.

Vi spoler tiden ett år tilbake. Elisabeth Enger er direktør i det forholdsvis nyetablerte Jernbane-direktoratet. Hun har ferie og er på vandring. Hun går pilegrimsvandring mellom Ringebu og Dovre. Dagene handler om å sette den ene foten foran den andre, i time etter time, dag etter dag. Hjernen går på et lavere gir.

Den hverdagslige tankevirksomheten som normalt dreier seg om strategier og budsjetter, endringsledelse og utvikling går i dvale, mens andre tanker kommer lenger frem i bevisstheten. Mens Elisabeth Enger suger til seg naturinntrykkene, dreier tankene seg mot fremtiden.

Hun har jobbet med jernbane i snart ti år, nærmer seg 60, og hun jobber ikke lenger så nært på folk – som hun gjerne vil gjøre. Er det i jobben som jernbanedirektør hun skal avslutte sitt yrkesaktive liv? Hun kjenner - og erkjenner - at hun vil tilbake til kommunesektoren, jobbe tett på folk og være med på utviklingen som nå skjer i kommune-Norge.

Lite visste hun på sin pilegrimsvandring i fjor sommer at det var hennes navn som sto øverst på ønskelisten da prosjektrådmann for Nye Drammen kommune skulle ansettes tre-fire måneder senere.

- Gir meg energi

Vi er tilbake i nåtid. Elisabeth Enger har sluttet som direktør i Jernbanedirektoratet og vært prosjekt-rådmann i Nye Drammen kommune i et halvt år.

Fra mandag morgen til fredag ettermiddag er hun på jobb. Om hun ikke er fysisk til stede på prosjektkontoret på Gamle Kirkeplass i Drammen sentrum, så er hun alltid tilgjengelig for jobben. Hennes nærmeste medarbeidere i prosjektstaben i Nye Drammen får e-poster både sent og tidlig. Men bare så det er sagt, sjefen forventer ikke svar til alle døgnets tider.

Jeg respekterer at folk er i en annen livssituasjon enn meg. Jeg har absolutt ikke noe problem med å se at folk er opptatt med andre ting.

Men for 59-åringen fra Hedmark er jobben en stor og viktig del av livet. Det er den som gir henne energi. Sånn har det alltid vært. Hun elsker å jobbe, og spesielt med arbeid som kommer fellesskapet til gode. Arbeid som betyr noe for samfunnet og for enkeltmennesket.

- Jeg har en tålmodig mann. Han aksepterer at det er sånn, men når det er helg, gjør vi ting sammen, sier hun, og tilføyer at de av og til også får noen felles middager i løpet av uken.

- Og på onsdagskvelden trener jeg, for å få litt styrketrening, så den tiden prøver jeg å beskytte litt.
Hun smiler. Treningen ryker dessverre litt for ofte. Det skjer ofte en del ting på kveldstid i jobben, og det må prioriteres foran treningen.

Elisabeth Enger blir fotografert langs elva i Drammen.
BILDE: Elisabeth Enger vet at jobben med å bygge en nye kommune er stor. Men det var en utfordring hun ikke kunne la gå fra seg. Nå har hun sittet i jobben som prosjektrådmann siden nyttår. .

Helgene er imidlertid nesten hellige. Da reiser Elisabeth Enger gjerne til hytta på Løten eller drar ut med båten som hun kan tusle ned til fra huset. Hun er også glad i å koble av med gode kultur- og naturopplevelser sammen med ektemannen. Og en solid dose natur får hun bare ved å se ut av kjøkkenvinduet hjemme.

For hun bor jo egentlig på landet – selv om hun bor så å si midt i byen. Enger og ektemannen Erik André bor på Kongsgården på Bygdøy, der han er agronom. Bygdø Kongsgård er Oslos største melkeprodusent og produserer økologisk melk. Utenfor vinduene beiter både kyr, sauer og hester. På gården får de naturen og årstidene tett innpå seg.

- Det er et privilegium, erkjenner Elisabeth Enger.

Forberedt på tøffe tak

Prosjektrådmannen innrømmer at det var tøft å slutte i Jernbanedirektoratet. Hun er forberedt på at det blir noen tøffe tak i tiden som kommer for Nye Drammen kommune også, men hun har med seg store ambisjoner inn i jobben.

Alle de tre kommunene Nedre Eiker, Drammen og Svelvik har i dag gode tjenester. Men med en ny retning er målet at innbyggerne skal få enda bedre tjenester i den nye kommunen.

- Det handler om at vi skal få bedre resultater for brukerne av tjenestene og et enda bedre samfunn å bo i. Innbyggerne i dagens tre kommuner kommer til å ha nytte av at man vil få sterkere fagmiljøer. På sikt vil vi også totalt sett bruke mindre penger på administrasjon, noe som vil frigjøre ressurser til å bruke på tjenestene. Dét må jo være målet, sier Enger med skarpt blikk bak brillene.
59-åringen har jobbet mye med endringsledelse, og den erfaringen blir god å ta med seg når tre kulturer skal bli til en helt ny.

- Da vi jobbet med endringsledelse i Jernbaneverket, hadde vi alle møtene på toget. Jeg var ute og pratet med folk, forteller Enger og innrømmer at hun er sosial av natur, og at samtaler med mennesker både privat og på jobb, gir henne energi.

Enger vil høre om problemer, utfordringer, forbedringspotensial og nye tanker fra folkene som jobber ute i organisasjonen.

- Hvis du skal kunne gjøre jobben din på en enda bedre måte; hva skal jeg gjøre da?

Dét var spørsmålet hun stilte da hun reiste rundt i Jernbaneverket og snakket med medarbeiderne sine. På sikt kommer nok også en del av medarbeiderne i den nye kommunen til å få dette spørsmålet.

Å få 6500 mennesker til å jobbe sammen på enda bedre måter enn før, og det å få en stor organisasjon til å endre retning, det synes jeg er spennende.

- Og det å røske opp i tre kulturer ved å lage en ny kommune, der du kan stille spørsmål på nye måter, er jo et momentum for endring.

Sikter høyt

Prosjektrådmannen har flere ganger vært ute på besøk i de tre kommunene. Hun har møtt både kommuneledelsene, ledergruppene og kommune-styrene og dessuten samfunnsaktører i næringslivet, kulturlivet og idretten. Hun blir møtt med mye positivitet.

Elisabeth Enger har møtt historielaget i Svelvik. De står foran karetet med viktige hendelser i kommunen.
BILDE: Elisabeth Enger liker å være ute i kommunen og prate med folk. Her er hun sammen med Per Juul Høylie (t.v) og Runar Høyer Olsen.

- Det er en positiv holdning til prosjektet, en positiv forventning. Og det er mange som er i gang med å tenke hva slags betydning dette får for dem, sier hun.

Det er mange ulikheter, men også mange fellestrekk mellom de tre kommunene. Alle har et relativt lavt inntektsnivå og er effektivt drevne kommuner. Det er kommuner som har vært vant til å måtte jobbe hardt for å få pengene til å strekke langt. Det er også kommuner med høyt engasjement og mye frivillighet.

- Vi skal legge lista høyt for innovasjon og utvikling, påpeker Enger og understreker at hun skal jobbe målbevisst for å finne ut av hva som skaper grunnlaget. Hva er det som gjør at vi skaper utvikling? Hva gir innovasjon?

For innovasjon er viktig for å møte framtida. I den nye kommunen ønsker Enger seg en kultur for å tenke framover. En kultur for endring og utvikling.

 

Elisabeth Enger på besøk i klubbhuset til Solberg Sportsklubb.
BILDE: Elisabeth Enger møtte Even Bolstad (t.v) og Jan Moen på et av sine besøk i nedre Eiker.

Burde ikke vært sjef

59-åringen med det korte håret og de korte dress-jakkene startet sin sjefsreise i en alder av 27 år.  Hun gikk fra jobb som saksbehandler til rådmann i Skodje kommune. Hun var den fjerde kvinnelige rådmannen i Norge, og blant de aller yngste noensinne, uansett kjønn.

Hun stopper opp litt. Kroppsspråket er selvforklarende. Hun mener at hun ikke burde hatt den jobben. Hun var for ung og for uerfaren.

Jeg hadde ikke noe erfaring med personalledelse.

En ting var at hun var kvinne, en annen at hun var så ung. Læringskurven var bratt, men samtidig ga det henne mange muligheter. Hun fikk sitte i flere utvalg og komiteer. Hun tror selv det var fordi hun var en ung kvinne som ble sett i mylderet av mørkkledde menn.

Etter snart 33 år i ulike sjefsroller har hun mer tyngde som kommunal leder enn de fleste, og omtaler seg selv som en tydelig og klar leder.

Hun er en dame med ordene i sin hule hånd, en person som får folk til å lytte, som skaper tillit og som oser av erfaring. Og en som er blitt flinkere til ikke bare å se løsningen, men veien fram til målet - ifølge henne selv.

- Jeg er nok strategisk anlagt og er klar på hvor jeg vil. Og tålmodig og utålmodig på samme tid, sier hun.

Brikken som falt på plass

Opp gjennom årene har Enger fått flere tilbud om gode jobber i privat sektor. Da hun deltok på Solstrandprogrammet, et lederutviklingsprogram for ledere på høyt nivå, viste testingen at hun var én av dem i gruppa som var aller mest resultatorientert.

- De så på meg og spurte: Hvorfor jobber du i kommunen? De hadde et bilde av at man ikke jobbet i kommunen om man var opptatt av resultater, ler hun.

Men Elisabeth Enger har aldri vært fristet av å jobbe i privat sektor. Hun har alltid likt å være byråkrat. Hun vil jobbe med noe som er viktig for folk og tett på det politiske styringssystemet. Aller helst vil hun jobbe med endringsprosesser og endre retningen på en skute. Endringer som fører samfunnet i en annen, og forhåpentligvis bedre retning.

Akkurat som hun kan gjøre i jobben med å etablere Nye Drammen kommune. Jobben med å skulle samle tre kommuner til en ny storkommune kom som den siste, perfekte puslebrikken i det yrkesaktive livet hennes.

Men blir man ikke sliten av å være sjef og ha det øverste ansvaret?

- Det er mye ansvar, men jeg liker det. Og jeg føler at jeg håndterer det. Det gir innflytelse og muligheten til å ha en betydning, sier Enger. Hendene ligger rolig på bordet foran henne.

- Det er et privilegium.

Men dersom en lederjobb fratar henne nattesøvnen natt etter natt, da vil hun revurdere om det er verdt det.

 

Elisabeth Enger på bybrua i Drammen, med togene og stasjonen i bakgrunnen.
BILDE: Elisabeth Enger har lagt togbanen bak seg. Når skal hun sørge for å få kommunene Svelvik, Drammen og Nedre Eiker på rett spor.

- En marerittopplevelse

Læringskurven var bratt da hun startet som rådmann i en alder av 27 år, men den var kanskje like bratt da hun satt som rådmann i Bærum kommune i 2006 og plutselig fikk en stor korrupsjonssak i fanget.

Korrupsjonen ble oppdaget av Fylkesskattekontoret i Buskerud, som hadde bokettersyn hos en rekke malerfirmaer. To firmaer hadde store inntekter, men små utgifter. Hovedkunden var Bærum kommune. Kommunen tapte 10-15 millioner kroner på fakturering av oppdrag som ble overpriset eller ikke utført.

Det hadde ikke vært mange slike korrupsjonssaker i kommune-Norge. For Enger kom det som lyn fra klar himmel.

Det var jo et sjokk. En marerittopplevelse egentlig. Det var jo et tillitsbrudd av en annen verden. Og at jeg faktisk var sjefen for dem som hadde gjort dette, det var en vekker.

Korrupsjonssaken ble altoppslukende for Enger. Mens politiet i Drammen etterforsket saken, var det kun hun, ordføreren og revisjonssjefen som visste om den. De kunne ikke si noe til noen andre.

- Det ble en ensom periode og en absurd situasjon, innrømmer hun.

Den indre stemmen

Enger tok ansvaret som kommunens øverste administrative leder. Til NRK sa hun i 2007: «Det er mitt ansvar å sørge for at de ansatte følger lover og regler, og at de har en etisk standard som gjør dem verdige til å forvalte fellesskapets midler. Og denne granskingsrapporten viser at i dette tilfellet har jeg ikke arbeidet godt nok med det».

Prosjektrådmannen lærte mye av korrupsjons-skandalen i Bærum. I ettertid reiste hun landet rundt og holdt foredrag om hendelsen og det påfølgende oppryddingsarbeidet.
De etiske refleksjonene og erfaringene er noe hun tok med seg til jobben i Jernbaneverket, og nå inn i arbeidet med den nye kommunen. Alle de ansatte i en kommune skal kjenne de etiske retningslinjene.

- Det gjelder å arbeide med den indre stemmen og ryggmargsrefleksen til den enkelte medarbeider for hva som er etisk riktig og ikke, sier Enger.

Den store drømmen

Det nærmer seg en ny sommer og ferietid. Også i år skal Elisabeth Enger ut på pilegrimsvandring. Men i motsetning til i fjor blir det nok ikke så mange tanker om hva hun skal bruke de siste årene av sin yrkesaktive karriere til. De årene blir i Nye Drammen kommune, men på vandringen fra Dovre til Nidaros vil det nok komme noen tanker om hvordan denne jobben skal gjøres, til beste for de rundt 100.000 innbyggerne.

Og kanskje kommer den tidligere jernbane-direktøren også til å tenke litt på jernbanen og den store reisedrømmen hun har, når hun en dag blir pensjonist.

- Jeg drømmer om å reise med den transsibirske jernbanen.

Her kan du lese hele magasinet Nye Drammen 2020 i pdf-format